Klippen som dro sin vei

Enda lenger ned treffer Polly en nabo. Ute i vannet, ganske nær, står et høyt tårn av blek stein. Hvite bølger brekker rundt foten av det. Folk kaller det Sandkornet. Det er en spøk, for det er omtrent like stort som en liten kirke.

Further down still, Polly goes down and meets a neighbour. Out in the water, quite close, there is a tall tower of pale rock. White waves break around the bottom of it. People call it the Grain of Sand. That is a joke, because it is about as big as a small church.

Det har ikke alltid stått der ute. For omtrent åtte hundre år siden var det en del av denne klippen. Så tok bølgene bort fjellet under, og tårnet ble stående alene i havet. Polly ser på det. Det er tynnere nederst enn øverst. Havet arbeider fortsatt med det.

It was not always out there. About eight hundred years ago it was part of this cliff. Then the waves took away the rock underneath, and the tower was left alone in the sea. Polly looks at it. It is thinner at the bottom than at the top. The sea is still working on it.

En måke flyr forbi henne. Denne er spesiell. Den er ikke en av de bråkete måkene som følger båter og tar mat fra folk. Dette er en korallmåke. Den tar aldri mat fra andre dyr. Den fanger sin egen fisk ute på havet.

A gull flies past her. This one is special. It is not one of the noisy gulls that follow boats and take food from people. This is an Audouin's gull. It never takes food from other animals. It catches its own fish out at sea.

Måken flyr bort over vannet til Polly ikke kan se den lenger. Hun ser igjen på den høye steinen, og på mellomrommet mellom den og klippen. Det mellomrommet var en gang fast stein.

The gull flies away over the water until Polly cannot see it. She looks again at the tall rock, and at the space between it and the cliff. That space was once solid stone.