Ferskvann ved foten av sjøklippen

Den siste delen av trappen er annerledes. Fjellet slutter å være tørt. Det blir mørkere og kjøligere under føttene hennes, det lukter våt stein, og lyset som kastes opp fra vannet, tegner bevegelige striper over taket i en lav grotte nederst.

The last stretch of the staircase is different. The rock stops being dry. It goes darker and cooler under her feet, and there is a smell of wet stone, and the light coming up off the water throws moving lines across the ceiling of a low cave at the bottom.

Og der, i havets høyde, med saltvannet bare noen trinn unna, kommer det ferskvann ut av fjellet. Polly setter nebbet til det. Det er kaldt og friskt og helt på feil sted, og det er grunnen til alt som finnes over henne.

And there, at the level of the sea, with salt water a few steps away, fresh water is coming out of the rock. Polly puts her beak to it. It is cold and it is sweet and it is entirely wrong, and it is the reason for everything above her.

Det fungerer slik. Landet på toppen av stupet er kalkstein, og regn renner ikke av kalkstein slik det renner av andre bergarter. Det siger ned. Det finner sprekker og utvider dem og vandrer nedover gjennom det indre av steinen, og fordi ferskvann er lettere enn sjøvann, kan det komme helt ned til foten av stupet og fremdeles være ferskt når det kommer fram, rett i vannkanten, før havet rekker å blande seg med det.

It works like this. The land on top of the cliff is limestone, and rain does not run off limestone the way it runs off other rock. It sinks. It finds cracks and widens them and travels down through the inside of the stone, and because fresh water is lighter than sea water it can come all the way to the bottom of the cliff and arrive still fresh, right at the water line, before the sea gets a chance to mix with it.

Nå gir trappen mening. Ikke soldater, og ikke én natt. Munker, mest sannsynlig, som tålmodig hogde seg nedover i årevis mot en kilde de visste var der, fordi en by på toppen av et stup kan ha murer og tårn og utsikt over hele stredet og likevel miste alt i mangel av en slurk vann.

So now the staircase makes sense. Not soldiers, and not one night. Monks, most likely, cutting patiently downward over years toward a spring they knew was there, because a town on top of a cliff can have walls and towers and a view over the whole strait and still lose everything for the want of a drink of water.