Ingen er enige om hvor mange

Så, lenger nede, er det noen andre i trappen. En rev med gul vernehjelm arbeider seg oppover nedenfra med en tommestokk og en notatbok, stanser ved hvert trinn, måler høyden og skriver ned tallet. Polly flytter seg til side på en hylle og lar henne passere. Det tar lang tid. Det er svært mange trinn.

Then, further down, there is somebody else on the staircase. A fox in a yellow hard hat is working her way up from below with a folding rule and a notebook, stopping at every step, measuring the height of it, writing the number down. Polly moves aside to a ledge and lets her pass. It takes a long time. There are a great many steps.

Målingen er ikke pirkethet. Trinnene ble hogd ut for hånd, og ingen to er like, og det er nettopp derfor de er verdt å dokumentere. Noen er like høye som en tykk bok. Noen er knapt mer enn en kant. Bredden på hele renna skifter underveis, smal som en døråpning noen steder og bredere enn et bord andre steder, fordi den som laget den, fulgte fjellet og ikke en tegning.

The measuring is not fussiness. The steps were cut by hand, and no two are the same, which is exactly why they are worth recording. Some are the height of a thick book. Some are barely a lip. The width of the whole cut changes as it goes, narrow as a doorway in places and wider than a table in others, because whoever made it was following the rock rather than a drawing.

Her kommer den delen Polly liker best. Ingen vet helt sikkert hvor mange trinn det er. Det nasjonale kulturminneregisteret sier hundre og åttisju. Byens eget turistkontor sier hundre og åttini. Begge er offisielle. Begge er publisert. De har stått der og vært uenige med hverandre i årevis.

Here is the part Polly likes best. Nobody is quite sure how many steps there are. The national heritage register says one hundred and eighty seven. The town's own tourist office says one hundred and eighty nine. Both are official. Both are published. They have been sitting there disagreeing with each other for years.

Hun ser reven nå toppen, strekke på ryggen og begynne å skrive. Et sted i den notatboken blir tallet avgjort på nytt, i alle fall for en stund. Polly ser ned langs den lange renna av slitt stein og bestemmer seg for å tro på det tallet som er størst, med den begrunnelse at det føles som flere når man klatrer.

She watches the fox reach the top, stretch her back, and start writing. Somewhere in that notebook the number is being settled again, for now. Polly looks down the long slot of worn stone and decides she believes whichever number is larger, on the grounds that it feels like more when you are climbing.