Ett eneste saltkorn

Den siste morgenen fløy Polly ut til den ytterste spissen av halvøya, der byen går tom for land. Der står et lite hvitt fyr på den gamle sjømuren ved siden av en rund kirke, og bølgene slår helt opp mot steinen. Fra odden så byen virkelig ut som et skip, med klokketårnet som mast og takene som last, det hele skjøvet ut i Adriaterhavet og stødig på kurs.

On her last morning Polly flew out to the very tip of the peninsula, where the town runs out of land. A small white lighthouse stands there on the old sea wall beside a round church, and the waves come right up to the stone. From the point the town really did look like a ship, the bell tower its mast, the roofs its cargo, the whole thing pushed out into the Adriatic and holding its course.

Fiskebåtene forlot den lille havna én etter én, motorene en lav mumling over det stille vannet, og hver båt trakk en stripe av lys etter seg. Høyt oppe slo klokka i tårnet timeslaget, og lyden rullet ned over takene og ut over havet. På torget sto fiolinisten i bronse alene på den hvite steinen sin, og den første sola fant ham før den fant noe annet.

The fishing boats left the little harbour one by one, their engines a low murmur on the still water, each one trailing a line of light. Far above, the bell in the tower struck the hour and the sound rolled down over the roofs and out across the sea. In the square the bronze violinist stood alone on his white stone, and the first sun found him before it found anything else.

Polly hadde fortsatt smaken av ett eneste saltkorn på tunga, eller trodde hun hadde det, noe som kom ut på ett. Hav, sol, river av tre og tålmodige hender, den samme oppskriften i mer enn sju hundre år, og en by av rosa og okergule hus reist for fortjenesten. Det er en underlig ting å bygge en by av noe som løser seg opp i regnet. Enda underligere er det at det fungerte.

Polly still had the taste of a single grain of salt on her tongue, or thought she did, which came to the same thing. Sea, sun, wooden rakes and patient hands, the same recipe for more than seven hundred years, and a town of pink and ochre houses raised on the proceeds. It is a strange thing to build a town out of something that dissolves in the rain. It is stranger still that it worked.

Hun sirklet én gang rundt halvøya, lavt over takene, forbi kniplingsbalkongene og løvens slitte labb og det varme hvite torget, og steg så på morgenvinden. Bak henne ble steinskipet mindre og rørte seg ikke. Foran henne lå havet åpent og skinnende, og det smakte, ganske svakt, salt.

She circled the peninsula once, low over the roofs, past the lace balconies and the lion's worn paw and the warm white square, and then rose on the morning wind. Behind her the stone ship grew smaller and did not move. Ahead of her the sea was open and shining, and it tasted, very faintly, of salt.