Byen som står på kanten

Vinden kommer før landet. Polly lar seg bære av den sørover langs kysten av Korsika til øya rett og slett tar slutt, og der foran henne ligger åpent vann, og bortenfor vannet en annen øy, lav og blå i horisonten. Det er Sardinia. Sundet mellom dem heter Bonifaciostredet, og vinden fosser gjennom det som vann gjennom en port.

The wind arrives before the land does. Polly rides it south along the coast of Corsica until the island simply stops, and there in front of her is open water, and beyond the water another island lying low and blue on the horizon. That is Sardinia. The channel between them is called the Strait of Bonifacio, and the wind pours through it like water through a gate.

Hun snur tilbake mot stupet og får øye på byen. Den ligger på hvit kalkstein, helt ute på kanten, og husene er høye og smale og presset tett sammen, kremhvite og lyst okergule, med skoddene lukket mot ettermiddagslyset. Det som får henne til å bråstoppe i lufta, er bunnen av murene. Det finnes ingen glipe. Steinen i husene går rett over i steinen i stupet, og stupet faller omtrent sytti meter ned i havet. Denne byen står ikke nær kanten. Den står på den.

She turns back toward the cliff and sees the town. It sits on white limestone, right at the lip, and the houses are tall and narrow and pressed together, cream and pale ochre, their shutters closed against the afternoon light. What makes her stop in the air is the bottom of the walls. There is no gap. The stone of the houses runs straight into the stone of the cliff, and the cliff drops about seventy meters to the sea. This town does not stand near the edge. It stands on it.

Polly lander på festningsmuren og ser utover. Under henne er fjellet blekt og tørt og skurt av salt, og måker svinger i rommet mellom muren og vannet. Så legger hun merke til noe som ikke hører hjemme der. En smal renne er hogd inn i fjellveggen, bratt skrånende nedover, og inne i renna er det trappetrinn.

Polly lands on a rampart and looks over. Below her the rock is pale and dry and scoured by salt, and gulls turn in the space between the wall and the water. Then she notices something that does not belong. A narrow groove has been cut into the cliff face, running down at a steep angle, and inside that groove there are steps.

Hun prøver å telle dem før lyset forsvinner, og gir opp. Det er flere trinn enn hun kan se, og de ender et sted langt nede i skyggen. Havet fortsetter sin langsomme dur mot fjellet. Polly bestemmer seg for at hun skal ned dit.

She tries to count them before the light goes, and gives up. There are more steps than she can see, and they end somewhere below in shadow. The sea keeps up its slow noise against the rock. Polly decides that she is going down there.